"We are human BEINGs, not human THINKERs"
Vår naturlige væremåte er nettopp det: å være --- ikke å tenke.
Livskraft-genererende bevissthet skjer i form av å være tilstede i kroppen --- ikke i sinnet.
Tankene våre er nyttige add-ons og verktøy --- men sinnet er ikke delen av oss vi er ment å tilbringe mesteparten av livene våre i.
Kroppen er beholderen - sansemediet - rettesnoren - intuisjonen --- som viser oss hva/hvem/hvordan vi ER
Sinnet, når vi lar det få sitte i førersetet, tar lett overhånd og distraherer oss bort fra kroppen --- denne kroppen som er ment å veilede oss i et liv fylt med letthet (ease)
Når vi distraheres bort fra kroppen, må kroppen kompensere for alle signalene som vi dermed ignorerer.
Letthet og overflod av livgivende energi må vike for stagnering, anstrengelse, anspenthet.
Tillater vi at dette får holde på lenge nok, må kroppen stadig skrike høyere for å rette oppmerksomheten tilbake dit den hører hjemme: kroppen.
Skrikene fra kroppen --- i form av symptomer, vondter, tretthet --- sykdom (dis-ease) --- varsler oss om hvilke deler av oss vi trenger å vie oppmerksomhet til;
Hvilke deler av oss som er avstengt fra influx, flyt og utstråling av energi - av livskraft - av kjærlighet;
Som har størst behov for at vi legger en hånd (eller to) på dem --- kanskje med øynene lukket, mens vi observerer pusten --- og retter oppmerksomheten på dem --- og, i full aksept, observerer hva vi føler - hva som kommer til overflaten - hva som trenger å sees av oss, før det kan slippe taket og gi (større) rom for den livgivende / regenererende / selvrealiserende energien som er ment å sirkulere der;
Energien som vi har, u/bevisst og eller distrahert, avskåret når vi tillater oss å tilbringe det meste (eller alt) av væren vår i sinnet.
Så fremmed det virker, når vi først bestemmer oss for å endelig kneble "the monkey in the head" for en stund --- og forsøker, kanskje famlete i starten, å bli kjent med den delen - den viktigste delen - av oss, som har blitt ignorert så lenge;
Pga. tillærte formeninger (usannheter) om hva som får oss opp og frem i verden / samfunnet --- frykt for reaksjoner vi får når vi uttrykker vår sannhet og lever ut vårt ekte potensiale --- hva andre forteller oss, eller tvinger på oss, som den "riktige" være-(tenke-)måten.
Hvor kommer alt dette fra?
Meg.
Men ikke uten veiledning --- klar tale --- rå ærlighet --- fra flere hold, men særlig fra Chris Bale.
Jeg har følt innholdet han deler resonnere med meg helt siden jeg ramlet over budskapene hans på nyåret, og jeg for alvor ble bevisst at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til min feminine energi --- og måten jeg samhandler med livets lek på;
Noe som har vist seg, hittil, å være tøft - konfronterende - ubehagelig - sårt - nådeløst - nødvendig - men ikke minst (liv-/energi-)givende.
Det er virkelig berikende å bestemme seg for å møte seg selv (kroppen) fullt og helt --- med all sin sårbarhet, ydmykhet og aksept:
Selv om alle traumer - mot-/vrangforestillinger - smerter - (fastlåste) mønstre - krever stor selvkjærlighet, og tålmodighet, når de endelig får sin rettmessige plass i bevisstheten --- og endelig kan gis slipp på --- og endelig kan gi rom for all den livgivende energien som vår kroppslige tilstedeværelse - væren - er ment å overøse oss med.
Tid, må vies. Det er ikke gjort på et blunk, det å stilne stemmene / identitetene i sinnet, og være seg helt bevisst kroppen --- alle fornemmelsene, signalene, energiene --- med den (overveldende) berikelsen som derpå gjør seg til kjenne:
Den takknemlige følelsen av å kjærlig stryke over deler av kroppen som har blitt vanskjøttet (ignorert / mislikt) i så mange år, med kraftfulle hender - våre sanne helere - når oppmerksomheten vår ikke er stjålet vekk i distraksjoner;
Roen, lettheten, kriblingen - når tempoet skrus helt ned, og ikke økes før den kroppslige bevisstheten greier å holde følge.
Work-in-progress
Hå nei, jeg er på ingen måte der enda!
... men jeg begynner å merke / ane hva alt dette faktisk har å si for meg --- hvordan jeg faktisk navigerer det å skulle være mer enn å tenke --- hvordan jeg, som kvinne, kan åpne meg mer for min kraftfulle feminine energi (livgivende kjærlighet) ---
--- hvordan jeg kan møte, og hengi meg (stadig mer) til, den bevisstgjørende / tydelige / trygge / rettledende maskuline energien (skaperkraften) til min mann (--- og også balansere disse energiene i meg selv)
Og jeg fryder meg over hva det gir meg!
(Som er grunnen til at jeg føler for å dele noen ord om det her --- i tilfelle du kjenner dragningen mot din egen prosess)
Når jeg kan nyte, sensuelt, noe så "banalt" som følelsen av at blæra mi frigir urin som behagelig strømmer gjennom urinrøret og forlater kroppen når jeg tillater det --- så vet jeg at bevisstheten min har, i hvert fall til en viss grad, forflyttet seg fra tankekjøret i sinnet til den sansende / følende kroppen.
Når jeg tør å stole på at det ikke bare er trygt, men nødvendig, å kjenne på de skumle - ubehagelige - fornemmelsene / følelsene som flyter til overflaten --- og ikke la meg skremme / rømme opp i sinnet, vekk fra kroppen --- så erfarer jeg at kjærligheten, og aksepten, jeg vier meg selv - ved å tillate alle deler av meg å komme til syne - gir meg desto større kraft / energi / mot;
Så lenge jeg er i trygge rammer --- så lenge jeg tør å være ærlig - si nei når jeg føler nei, si ja når jeg føler ja --- så lenge jeg velger å uttrykke meg, og dele av det jeg har å gi, kun til de/n jeg vet (føler) at tar meg i mot --- slik jeg selv lærer å ta i mot meg selv
En fluktuerende dans
Den ene dagen er jeg "lat"
Jeg beveger meg saaakte, føler for å tilbringe timer med å kun kjenne etter / ta på / føle meg selv.
Den andre dagen er jeg mer "i vigør"
Jeg skrur opp tempoet, gjør mer, men ikke mer enn at jeg fortsatt kan være meg bevisst kroppen min, og hvor jeg retter oppmerksomheten min
(--- ikke dermed sagt at jeg lykkes fullt og helt, men jeg kan stadig lettere erkjenne når jeg distraheres, og - i hvert fall delvis - returnere til kroppen min ---)
Men jeg forstår så mye tydeligere --- det gir mer mening --- at jeg i perioder føler meg treig / lat (men ikke "sliten", utmattet, på samme måte som jeg har opplevd tidligere) --- når kroppen min, ENDELIG, får tillatelse - og mulighet - til å bruke energien min på å bearbeide all bagasjen jeg har samlet opp;
Slik at jeg føler på den friere flyten av energi, når enda en "kolli" er ryddet unna ...
Det er liksom en helt ny måte å være på, for meg - og jeg digger det!
Om jeg noen gang kommer til det punktet at jeg, som Chris Bale beskriver det, lever fullt og helt i letthet (ease), og knapt behøver å sove om natta fordi kroppen (stort sett) hele tiden er i en form for hvile-modus, det vet jeg ikke;
Men så langt, så vel, og jeg føler ingen ønsker om å gjøre retrett ... Jeg velger being over thinking.