Innledning fra Homøopati, eller ikke homøopati?

"Årene jeg studerte ved the School of Homoeopathy var utfordrende, og utrolig givende. Horisonten min utvidet seg mye - mer enn den allerede hadde gjort gjennom egne helseutfordringer og de tallrike konvensjonelle, og etterhvert naturmedisinske/"alternative", tilnærmingene jeg forsøkte meg på.

Mitt syn på helse, liv, frihet ble større - mindre begrenset - mer "magisk"? Ikke som i hokus-pokus, men som i den forunderlige erkjennelsen at det er så mye mer ved vår væren her på jorda, som del av naturen, enn jeg har lært i oppveksten min; i innlemmingen min i systemer vi har skapt i samfunnet vårt, for å "holde styr" på oss alle sammen ..."

For hvis vi ikke hadde holdt styr på oss, hva da? Hvis vi ikke hadde valgt at hver dag skal være bygget opp på samme måte, innenfor de samme rammene, hva da? Hvis vi hadde våknet opp hver dag, og spurt oss selv hva og hvem vi ønsker å vie tiden vår til idag, hva da?

Jeg tenker en del i disse retninger for tiden, og kjenner på begeistring over større frihet; samtidig som jeg har mindre tro på at alt omkring oss ville blitt kaotisk - brutalt - voldelig - om vi slapp taket i alle disse fastsatte rammene... Jeg synes "konseptet" anarki er spennende: at det ikke finnes noen "leder"/"myndighet" som alle må svare til, om man ikke vil selv:

Ønsker jeg å følge eksemplene, og ta i mot ordre, fra en annen mann eller kvinne, så er det vel og bra: så lenge jeg velger det, og opplever at det er i tråd med egne ønsker og verdier. Om jeg ikke ønsker det, hvem har da autoritet til å skulle tvinge meg til noe annet? Med hvilken rett, som født på denne jorden, som likeverdige?

"Om du vil være med på leken, så må du tåle steken!"

Joa, men om du velger å ikke lenger være med på leken, så kan ingen kreve at du skal godta steken deres heller. For du bestemmer over din kropp, ditt liv, din eiendom? Eller? Skal en annen mann eller kvinne som opptrer innenfor systemene som menn og kvinner har skapt (og som vi alle stort sett aksepterer å opptre som del av) bestemme over deg og ditt, når det til syvende og sist er snakk om en av dine brødre/søstre i vår store menneske-familie?

Om vi spiller monopol, så blir vi enige om visse spilleregler vi forholder oss til, og hvis noen ikke følger disse så blir det sure miner: men det er ingen som stenger oss inne og frarøver oss friheten av den grunn? (Med mindre vi skulle bli voldelige, og andre må forsvare seg mot vår ekstremt dårlige taperånd!) Vi kan når som helst velge å reise oss fra spillebrettet, og erklære at "nå er ikke jeg med å opptre som den støvelen/det fingerbøllet på spillebrettet lenger" - også må de andre spillerne forholde seg til det.

Om jeg velger å ikke opptre innenfor de systemer som kvinner og menn har skapt i form av samfunnsstrukturer; og ikke gjør skade på andre kvinner/menn og eller deres eiendom; så forlater jeg "spillebrettet", og kan dermed ikke behandles som en spillebrikke --- når jeg varsler at "jeg er ikke med på leken", og du: mannen/kvinnen; kan ikke forvente at jeg: en kvinne; aksepterer trusler, skade og krenkelser uten å kreve kompensasjon fra du.

Jeg lærer meg å presentere loven til jeg: kvinnen. Og, jeg lærer meg å varsle andre kvinner og menn når de mulig er i ferd med å krenke jeg, slik at de har mulighet til å ærefullt stanse sine handlinger, eller ærefullt råde bot til jeg kvinnen, og slik at jeg, og kvinnen/mannen, kan fjerne all kontrovers oss i mellom - med tilgivelse av den part som har gjort skade; eller med hjelp av oppmøte ved en domstol for å fremme våre krav - hvor det krav som er viser seg å være ekte vinner frem.

Her vil nok ikke alle kjenne seg igjen, eller resonnere med meg. Men det er greit. Jeg trenger ikke å klinge i kor med alle. Jeg vet at det er mange nok som vil kjenne at dette er viktig, ekte, sant – for dem selv. Og jeg tror ikke vi har like indre sannheter alle som en, eller like læringer vi skal tilegne oss gjennom erfaringene våre: vi har jo unike liv, og er unike manifesteringer av den rike naturen som vi er del av – slik jeg ser det.

Jeg: en kvinne; har lært å presentere loven til jeg: kvinnen.

Hva betyr det?

Jeg velger å starte med å fortelle om hvordan jeg kom hit. Eller, jeg starter med å beskrive hva "hit" er, så kan du selv føle inn om du ønsker å være med på resten av skildringene.

Jeg avviklet mitt enkeltpersonforetak for litt over et år siden. Jeg ønsker ikke å opptre som personlig næringsdrivende, eller underlagt noen annen tittel. Jeg ønsker å tilby det jeg føler jeg har å gi, som kvinne. Som kvinne er jeg likeverdig alle andre kvinner og menn – samme hvilken tittel de til tider opptrer under. Som kvinne har jeg rett til å velge og handle slik jeg ønsker, så lenge jeg ikke gjør skade på annen kvinne eller mann, eller annen kvinne eller mann sin eiendom. Som kvinne har jeg rett på eiendom. Som kvinne jeg rett til å bestemme over eiendommen til jeg: kvinnen; det være seg kroppen til jeg, barnet til jeg, bilen til jeg, huset til jeg, pengene til jeg, arbeidet til jeg, osv.

Som kvinne velger jeg om jeg ønsker å opptre under ulike titler, som f.eks. innbygger, person, fysisk person, arbeidstaker, næringsdrivende, sjåfør, skattebetaler, osv. Men om jeg som kvinne ønsker å være ærefull i mine valg og handlinger, så må jeg varsle andre kvinner og menn om loven til jeg: kvinnen; for å unngå krenkelse fra andre kvinner og menn, og for å råde bod mot enhver krenkelse som jeg kan ha voldt andre kvinner og menn.

Jeg kan velge å opptre som arbeidstaker/lønnsmottaker, og dermed også samtykke i å betale inntektsskatt: som er en del av kriteriene for å opptre som arbeidstaker/lønnsmottaker.

Jeg kan velge å samtykke i å betale eiendomsskatt og formueskatt, når jeg samtidig velger å samtykke i å opptre som person og fysisk person – som de fleste av juss-lover/-forskrifter/-regler/-statuetter gjelder for.

Men jeg kan også velge å ikke opptre som person, fysisk person og eller arbeidstaker/lønnsmottaker. Jeg kan f.eks. varsle de kvinner og menn som opptrer som ansvarlige for de ulike bedriftene som utgjør myndighetsfunksjoner og offentlige instanser om at jeg: kvinnen; opptrer som lønnsmottaker, og derfor samtykker i å betale inntektsskatt, men at jeg, ikke har formue men har eiendom i form av penger, som jeg, derfor velger å ikke betale formueskatt av og at eiendommen til jeg, ikke har hatt inntekt og at jeg, derfor velger å ikke betale eiendomsskatt ...

Dette er, veldig forenklet, "hit" – med noen eksempler. Men det har vært en svingete vei "hit":

Da det ble tydelig i 2020 at det benyttes ulike virkemidler fra de som opptrer som myndighetspersoner (med titler høyere oppe i hierarkiet enn andre personer, men likefullt lenger ned i et slikt hierarki om vi stripper vekk titlene og samhandler som kvinner og menn) for å få innbyggere/borgere/personer til å opptre lydig overfor de ordre som blir gitt, kjente jeg på mye frykt – frustrasjon – maktesløshet: i og med at jeg ikke har vært enig i det meste av det som har blitt beordret fra disse myndighetspersoner.

Ulike kilder til kunnskap om hvordan vi har kommet dit at myndighetsrepresentanter kan styre/bestemme over våre liv – våre valg og handlinger – dukket opp innen min horisont: og jeg gravde meg ned i mye. Samtidig dukket det opp kilder til kunnskap som brøt med enda mer av det jeg selv har brutt med over de siste ti årene, når det gjelder (naturlig) helse og frihet. Så jeg kjente at rebellen i meg begynte å romstere.

Men det er ubehagelig for en flink pike, som alltid har vært blyg og engstelig for å gjøre/si noe galt, å kjenne på at den indre rebellen ikke lenger vil finne seg i å bli fortalt hvordan jeg skal leve: særlig når de som forteller hvordan jeg skal leve oppleves så store, mektige og slagkraftige.

Rebellen rører enda mer på seg når jeg lærer om naturloven fra ulike kilder. Og så lærer jeg om "levende liv krav", som kan frigjøre de menn og kvinner som ønsker det, fra å måtte opptre på visse premisser innad i de ulike jurisdiksjonene (land/eiendomsrett, vann/maritim lov/kontrakter, luft/"trust law"), og ta tilbake eierskapet til sine stråmenn/personer (ref. personnummeret som vi opptrer under i tilknytning til det offentlige).

Kanskje det er her løsningen ligger for meg? Lære meg enda mer om hva alt dette innebærer? Rebellen i meg blir enda mer ivrig, og jeg skimter omrisset av løsninger i de tilfeller hvor andre kvinner og menn som opptrer under titler, kan forsøke seg på direkte eller indirekte tvang overfor meg eller de jeg er glad i, for å få oss til å opptre lydig – selv når det er stikk i strid med egne ønsker og verdier.

Ved siden av rebellen i meg, så er den kuete vesle jenta redd. Engstelig. Motløs. Men jeg durer på videre. For jeg vil ikke la meg tvinge, om det finnes måter å unngå det på. Så jeg skaffer meg levende liv krav, med hjelp fra noen kvinner og menn som kan mer om dette enn jeg. Men, hva nå? Jeg kan sende disse dokumentene til de kvinner og menn som opptrer som myndighetspersoner, men jeg føler meg ikke overbevist: jeg skjønner ikke alt omkring dette med ulike jurisdiksjoner, selv om jeg har lest masse om det, og sett utallige webinarer. Jeg føler meg ikke trygg eller myndiggjort, selv om disse verktøyene sikkert kan være til hjelp om jeg bruker dem riktig. Jeg har ikke konfrontert eller tatt eierskap til frykten som den kuete vesle jenta føler på. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Så finner jeg the Sovereigns Way, og kurset Law for Mankind (LFM). Spennende.

Trenger jeg ikke å lære meg alt om de ulike jurisdiksjonene? Trenger jeg ikke å gå rundt med et levende liv krav, som jeg standhaftig skal vise frem til de kvinner og menn som opptrer som myndighetspersoner, når jeg føler at retten til jeg: kvinnen, blir krenket?

Det er så enkelt. Men det er ikke lett. Akkurat som alt det andre jeg nå brenner sterkere for: vi har alt vi trenger, i oss, enten det gjelder helse – frihet – (sam)skapelse; men det er ikke lett å skrelle vekk alle lagene som må bearbeides før den kraften får strømme fritt. Men med de enkle trinnene som LFM presenterer, så føler jeg meg trygg nok – og den vesle kuete jenta føler seg stødig nok – til å gjøre noen første forsøk på å konfrontere det jeg opplever som stengsler i eget liv: selv om det er skummelt, og de første stegene er både nølende og vaklende.

Så skal det innføres mva på homøopati, og andre helsetjenester som de kvinner og menn som opptrer som myndighetspersoner mener at ikke er like nødvendige som andre helsetjenester. Skal jeg virkelig godta det? At jeg må kreve av de som oppsøker meg, en økning på 25%, som skal gis videre til myndighetsapparatet, uten at jeg har noen direkte innvirkning på hvordan disse verdiene skal skjøttes?

Hvis jeg fortsetter å tilby tjenester som homøopat, og som selvstendig næringsdrivende, så må jeg det: da har jeg samtykket til det. Så det blir det første steget mitt: jeg velger å ikke lenger opptre under titler. Jeg: en kvinne; tilbyr tjenester og ressurser til andre kvinner og menn, uten titler, og dermed uten å ha gitt mitt samtykke til å opptre innenfor rammer jeg ikke har vært med å skape selv.

Jeg mottar kompensasjon for arbeidet jeg yter, men jeg mottar ikke lønn for noen jobb. Om jeg skulle trenge å finne ansettelse/jobb fremover, så kan det være jeg gjør det, men jeg kan fortsatt velge å arbeide som kvinne ved siden av, for jeg: kvinnen; velger selv når jeg ønsker å opptre som del av "spillet vi spiller", og når jeg ønsker å handle som kvinne uten noe spillebrett og spilleregler (som strengt talt ikke finnes om ikke vi velger å samhandle med det – en fiktiv "lek" vi alle er enige om å opptre i, eller ikke).

Jeg kommer i kontakt med andre kvinner og menn som også har tatt kurset, deriblant noen bosatt i Norge. Jeg kommer også i kontakt med andre kvinner og menn som ikke har tatt kurset, som sårt ønsker å tilegne seg den samme kunnskapen, men som ikke behersker engelsk: og kurset er på engelsk.

Jeg ønsker ikke å skape et eget kurs, med det jeg har lært, for det ville ikke rettferdiggjøre kunnskapen: da den fortsatt er i modningsprosess i meg selv, og kurset som allerede tilbys er etter min mening komplett i seg selv – passe omfattende, enkelt, dypt, inspirerende, konfronterende. Så jeg skal muligens bidra i oversettelse av kurset til norsk, slik at de som ønsker kan vente med å ta kurset til det arbeidet er gjort; men det vil nok ta en stund.

Inntil videre kan jeg tilby samtale om disse temaer, men uten noe kursmateriell å gi bort: men med mine egne erfaringer så langt. Jeg er villig til å dele, fra egen forståelse. Jeg er villig til å holde workshops, om dette er av interesse. Ta kontakt her for workshops; finn en tid som passer for deg dersom du ønsker samtale om dette som jeg har fortalt om her, eller annet du ser jeg engasjerer meg i gjennom innhold jeg deler.

Om dette ikke resonnerer med deg, helt i orden! Vi er alle unike, og jeg respekterer deg og dine valg, så lenge det ikke gjør skade på annen mann/kvinne eller annen mann/kvinnes eiendom, slik jeg forventer av andre kvinner og menn skal respektere meg og mine valg. Det jeg brenner for er frihet til å velge – uten bruk av tvang, trusler, straff eller skremsler: når det ikke foreligger skade voldt mot andre(s eiendom).