Jeg har følt på voksesmerter de siste årene - slik jeg tror veldig mange har; og, det er nok ikke over enda; og, det er kanskje ikke meningen at det skal være helt over, så lenge vi lever?

Voksesmertene mine blir tydeligere - kraftigere - mer omveltende - dess mer jeg tør å åpne meg: og dess mer jeg tør å lytte inn, i stillhet og ro, eller i bevegelse

Det som er så vakkert, synes jeg, er alt som strømmer til overflaten sammen med sårbarheten - smerten - fortvilelsen - sorgen - frykten: det ene drar med seg det andre, og det som er ment å bli sluppet taket i, gir rom for mer av min styrke - trygghet - tillit - stødighet - kreativitet - ro - kraft - visdom

"Det gjør vondt når knopper brister - det koster smerte, koster slit

Men så vokser noe frem, som gjør det verdt å komme hit"

Trygve Skau sitt bidrag til Maria Mena i en episode av Hver gang vi møtes rørte ved noen av mine hjertestrenger.

Jeg fant diktet som siteres i sangen, og har gjengitt både diktet og Trygve Skau sin sang-versjon nederst på denne siden.

Det er først når jeg går inn for overnevnte: å gi slipp, hengi meg selv helt og ha tillit til både meg og hva livet/naturen har i vente for meg; at jeg virkelig erkjenner hvor mye jeg har stengt meg selv inne - beskyttet meg - kompensert for utrygghet - stagget mine uttrykk (både i ord og handlinger) i løpet av livet

Men det er kanskje ikke så rart? Og, det har kanskje vært en nødvendighet til tider – slik verden er (har vært), med de rammer vi forholder (har forholdt) oss til?

Kanskje er det sant, det som formidles fra ulike hold: at jorda – naturen – inkludert oss mennesker – er midt oppe i et stort skifte? At mye fortrengt "gruff" skal til overflaten, mens knoppene brister, før vi skal bryte ut i full blomst som kraftfulle individer med fokus på samskapelse – i både små lokale og større fellesskap?

I så fall gleder jeg meg. Og, jeg er villig til å fortsette selvransakelsene uansett: for jeg føler og sanser hvordan min opplevelse av meg selv endrer seg – og hvordan mitt forhold til alt og alle rundt meg endrer seg – til det bedre;

Selv om det stadig er ubehagelige, forvirrende, tunge, frustrerende "kneiker" jeg må gjennom – hvor jeg kan føle for å kaste inn håndkleet og si meg fornøyd med status quo ... Men vet med meg selv at jeg har forpliktet meg til denne reisen, og alt den bringer med seg

Jeg vil lære å stole på meg selv, fullt og helt

Jeg vil lære å fullt og helt gjenkjenne hva som er mitt eget, og hva som er andre sitt

Jeg vil lære meg å fullt og helt gjenkjenne hva som er emosjoner ("gammelt"), og hva som er følelser knyttet til her og nå

Jeg vil bli kjent med meg selv – alt som bor i meg – alt som er del av mine gaver å gi i dette livet, alt jeg har i meg av potensiale for å skape – med kreative strømmer – individuelt, og sammen med andre

Og jeg vil rydde unna alt som er overflødig: alt som ikke er mitt; alt som er gammelt; alt som hemmer/holder meg tilbake

For å lokke frem – invitere frem – alt som enda ikke har fått slippe frem i lyset, og for å få uhindret innsyn i de mørkere sidene mine – som også er ment å veilede meg i livet

For jeg har ikke, så langt, tillatt mitt dypere mørke særlig rom. Det har vært gjemt bort. Det samme med sinnet mitt – sorgen min – rebellen i meg: den delen av meg som setter tydelige grenser for hva jeg ønsker, og hva jeg overhode ikke ønsker, uavhengig av hva andre måtte synes om meg

Samtidig som jeg har satt foten ned i noen tilfeller, og gjort relativt drastiske helomvendinger i arbeidssituasjoner jeg ikke kunne akseptere: men dette har vært enkelttilfeller, og ikke forankret i en ro og trygghet innenfra – mer som en manøver for å unngå de dype sprekkene i den tilsynelatende vidåpne "riktige" veien, enn en kursjustering inn på den frodigere sanne stien min – som kan bringe med seg mer overflod og inspirasjon på reisen

Jeg har vært, og er til dels fortsatt, alt for "snill pike" som forsøker å gjøre alle andre til lags – uten å respektere egne behov: sette meg selv først. Og det er kun jeg som kan gjøre noe med det! (Men jeg kan søke hjelp og støtte på veien, og det begynner jeg faktisk å bli "flinkere" til)

Tross alt begynner jeg å komme meg litt på vei. Jeg opplever omveltninger, og føler på endringene. Egentlig virker det helt uvirkelig at jeg har holdt på med dette som kjennes ut som det mest omfattende dypdykket mitt hittil, i "bare" ett års tid; med en god del "forarbeid" gjennom erkjennelser året før der igjen ...

Oppdagelse av mange inspirerende kilder til kunnskap og innsikt har nok bidratt til den tidvis intense indre omrokkeringen min, men jeg tror også det har noe med tiden vi lever i – og jordas/naturens frekvenser (særlig siden dette reflekteres tilbake til meg fra så mange ulike hold)

Jeg vil vel i grunn bare dele. Lufte. Forsøke å sette ord på noe av det som romsterer. Kanskje er det gjenkjennbart for noen, og kanskje kan en slik gjenklang da føles støttende

For det er ikke bare enkelt når det verker eller river i brystet, av emosjoner som vil bryte frem og ut; samtidig som de holdes tilbake av tillærte beskyttelsesmekanismer, og av frykt – tvil – skam – selv(forakt)fornektelse

Men, det er vanvittig godt – etter å ha greid å gi oppmerksomhet til/bevege det som sprenger seg vei – å sitte igjen med en lettere og romsligere indre væren. Å kjenne på mer flyt og strømning i egen kropp, i eget felt, i egen tilværelse – i møte med seg selv, og andre/annet

Jeg føler meg mer fri nå enn for ett år siden; etter å ha følt meg mye friere i flere år enn jeg gjorde for ti år siden ... Og jeg tror jeg kommer til å føle meg enda friere jo mer jeg fortsetter å lytte inn til alt som er meg: lande inn i min kropp, som er del av naturen; som kan gi meg svarene når jeg lytter tålmodig; som kan veilede meg når jeg stoler på instinktene mine; som kan gi meg økt flyt av energi, og overflod, når jeg danser i takt med egne behov

Vi er alle unike individer, og kan velge å leve i full integritet med egne verdier, ut fra det som føles ekte og sant innenfra: når vi greier å renske unna alt som ikke er vårt eget

Selv har jeg tro på at våre individuelle kvaliteter utfyller samspillet i fellesskapet vårt, akkurat som vi ser i resten av naturen – og at vi kan spille hverandre gode, når vi evner å omfavne hele oss selv akkurat slik vi er (ment å være), samtidig som vi respekterer andre på samme måte som vi respekterer oss selv

Vi kan tillate andre å støtte oss, vi kan be om hjelp, vi kan søke inspirasjon utenfor oss: men svarene, de bor til syvende og siste i oss selv – i våre unike instruksjoner og vårt individuelle potensiale – mener jeg, da

Mine største kilder til støtte og inspirasjon den siste tiden, som jeg har følt dragning mot/resonnert med i relasjon til indre arbeid (det meste har jeg vel nevnt allerede, i tidligere skriverier):

Renate Guldbrandsen, Gudinnekraft.no

• For støtte, veiledning og speiling av hva det betyr å søke innover i meg selv – lande inn i egen kropp og visdom/kraft – og hvor det "stagger" for meg

Jacqueline Hobbs, Oracle Girl

• For støtte, inspirasjon og innsikt i endringene i og omkring meg i disse tider

Innholdet til Chris Bale, i kombinasjon med bøkene til Diana & Michael Richardson: Tantric Orgasm for Women og Tantric Sex for Men

• For dypere forståelse av det feminine og maskuline – i møte med meg selv, og i møte med andre kvinner og menn
• For rikere forhold til meg selv, egen kropp og seksualitet/kjærlighet

Om du ønsker å sparre med meg omkring noen av disse temaene (eller annet), så er du velkommen til å finne en tid som passer her

Jeg ønsker å bidra, og har stor tro på at jeg har noe å gi til andre; samtidig som jeg lærer/får noe igjen i møte med de kvinner og menn som oppsøker (resonnerer med) meg

Selv begynner jeg å bli modigere på å søke støtte og hjelp fra andre, som kan speile tilbake til meg hva det er jeg behøver å være mer bevisst; jobbe med; fokusere på for å manifestere det jeg selv ønsker, og for å finne svarene jeg ser etter i meg selv

Og, det trenger ikke innebære noe omfattende system/metodikk/verktøy (selv om mange slike er verdifulle og tidvis til uvurderlig hjelp) – bare det å ha noen "utenforstående" å snakke med, som kan støtte med sitt nærvær og tilstedeværelse – og speile tilbake for å tydeliggjøre det vi ikke like lett observerer i oss selv – kan langt på vei gi innsikt i egen prosess: og lette på det strevsomme i å forsøke finne ut av alt på egenhånd

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer

och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna

och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit

som skapar världen.

Karin Boye, 1935